Absurd motsetning mellom tro og gjerninger (VG)

Det er i dag 500 år siden Martin Luthers teser ble spikret opp på kirkedøren i Wittenberg. Eller det vil si, tesene ble faktisk sendt som brev til kompisen, juristen Christoph Scheurl, som senere trykket dem opp, uten Luthers viten og vilje. Litt som å screenshotte en privat melding og poste den på Facebook. 

Bilde: Wikimedia

Helt siden kirketidenes morgen har lek og lærd forsøkt å finne rett balanse mellom det å snakke om en nådefull Gud, at det er Gud som strekker seg mot oss – ikke motsatt, og det å peke på ting folk tross alt bør og ikke bør gjøre. Forsøkene på å finne den rette balansen mellom ytterpunktene er mange og svaiende. 

For noen tiår tilbake var det i bedehusland mye snakk om bud og regler, om alt fra hvordan man skulle gå kledd, til at dans og kortspill var synd og i enkelte menigheter ble det hevdet at Styggen sjøl bodde i trommesettet. «Det er derfor jeg slår så hardt», kom det en gang kontant fra en trommis. Folk gikk stadig og kjente på at de aldri var gode nok kristne. De siste par tiårene har mange kirkeledere tatt viktige oppgjør med denne «synd og skam»-kristendommen i sine respektive trossamfunn. Mange har skjenet over i den andre grøftekanten: de snakker ikke om synd i det hele tatt, i frykt for å havne tilbake i mørkemannslandet. 

“Styggen sjøl bodde i trommesettet. «Det er derfor jeg slår så hardt», kom det en gang kontant fra en trommis”

Folketroen på at vi kommer nærmere de høyere makter når vi oppfører oss godt, og at Gud trekker seg unna når vi oppfører oss dårlig lever uansett i beste velgående. Dette er så feil som det kan få blitt. Vi kan ikke komme nærmere Gud, uansett hva vi gjør til eller fra. Guds nærvær har med Gud vesen å gjøre: Gud er udelt til stede overalt og kjærligheten til oss er konstant. Sånn er det bare. Vi kan ikke gjøre noe fra eller til med den saken. 

Men hvordan blir jeg et godt menneske? Hvordan kan vi leve ut kjærligheten Gud har lagt ned i oss? Det kan virke som mange Luther-supportere nærmest på autopilot fortsetter å svare med Luthers «nåden alene», «troen alene» og så videre. Men man kan altså ikke bytte ut et spørsmål og beholde svaret. 

“«Poenget er ikke å få folk til himmelen, men å få himmelen til folk».
Dallas Willard”

Filosofen Dallas Willard skriver at kirken har vært for «hekta på ideen om å ‹ha partiboka i orden› så vi kommer til himmelen når vi dør. Vi har tatt disippelskapet ut av omvendelsen». Disippelskap er bare et annet ord for å være en lærling av Jesus – å ha Jesus som forbilde for hvordan man ønsker å leve. Poenget, skriver Willard, er ikke «å få folk til himmelen, men å få himmelen til folk». Det var jo det Jesus gikk rundt og forkynte for 2000 år siden, at Guds rike hadde kommet nær - himmelen hadde kommet til folk. Alt Jesus sa og gjorde i evangeliene var en konsekvens av det faktum.  

Så når kristne går til gudstjeneste, ber, faster fra mat eller Facebook, øver seg i nøysomhet, for å kunne kan dele med andre, eller når de taler på vegne av «de minste i blant oss», gjør de ikke det for å «score poeng hos fyren i andre etasje». Nei, de gjør det for å fjerne etasje-skillene. Slike handlinger er med på å virkeliggjøre bønnen «La riket ditt komme, la viljen din skje på jorden som i himmelen». 

Å lage en motsetning mellom Guds kjærlighet og nåde og det å gjøre gode ting er like absurd som å sette pølse opp mot lompe. 

“Å lage en motsetning mellom Guds kjærlighet og nåde og det å gjøre gode ting er like absurd som å sette pølse opp mot lompe”

Gode gjerninger fører oss ikke et hakk nærmere Gud, og det er ikke antall stjerner i boka som teller den dagen du trekker ditt siste pust. Men hvis jeg fortalte deg at du ikke trengte å spise mat for at Gud skulle elske deg, ville du da sluttet å spise? Selvfølgelig ikke, vi vet jo at mat har en annen og livsviktig funksjon. Et sunt og jevnlig matinntak er helt nødvendig for å fungere som menneske. Men når det kommer til «åndelig mat» - det å gjøre tro, som for eksempel å be, se da får orgelpipa en annen klang. Jeg hører rett som det er kristne si at «muslimer ber flere ganger om dagen og faster og alt det der fordi det må de. Det slipper vi», stolte som de er av sin egen åndelige slankekur. Når nåden formidles som å slippe å gjøre selv det som er godt for oss, blir den fort en hengekøye til forfall - for den enkelte, for kirke og for nasjon. 

Til deg som stadig kjenner på at du ikke er god nok for Gud: Det er du! Velsignelsen som presten lyser over menigheten hver søndag gjelder oss alle, helt uavhengig av hva du har gjort eller ikke gjort av gode eller dårlige handlinger: Gud lar sitt ansikt lyse over deg og er deg nådig. Alltid. 

“Ja, Gud elsker oss akkurat slik som vi er, men han elsker oss altfor høyt til å la oss forbli slik”

Til deg som ser på alt snakk om leveregler, handlinger og øvelser som en trussel mot troen på at Guds uforbeholdne kjærlighet og nåde: Ja, Gud elsker oss akkurat slik som vi er, men han elsker oss altfor høyt til å la oss forbli slik. Å velge å ikke gjøre noe for å bli bedre mennesker er tragisk, både for oss selv, familie, venner, for ikke å snakke om for kakao-innhøsterne på Elfenbenskysten og tekstilarbeiderne i Kambodsja. «Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres», tordner Jakobs brev 5,4. Deilig er jorden og den himmel blå, men jaggu er det nok å ta tak i óg.  

Og når alt kommer til alt innebærer troen på Gud som skaper at også gode handlinger til syvende og sist er noe vi kan takke Gud for. Paulus, Kirkens første misjonær, sa en gang at det er i Gud vi alle beveger oss og er til. I et av Paulus sine brev i Bibelen skryter Paulus av at han er den som arbeider mest av alle, før han umiddelbart korrigerer seg selv: «Det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg».  

Fra kalksteinsgrottens hvelving henger det stalakitt - dryppstein. For hver dråpe den slipper fra seg blir litt kalsitt hengende igjen. Slik forlenges stalakitten. Og fra bakken løfter stalagmitten seg tilbake. Som Michelangelos «Skapelsen» sine to pekefingre søker de hverandre. Men forlengelsen skjer ved kalk-tårene fra taket. Når vi gjør ting, når vi legger inn en innsats, når vi strekker oss for å bli bedre mennesker, er det Guds dråper på oss, som løfter oss opp mot Han selv. Vi elsker fordi Gud elsket oss først. 

Først publisert i VG 31. okt 2017