Jesus spør om du er pen nok (STREK / Vårt land)

Om gudstjenesteinnpakningens budskap

Hva hjelper det å si at «vi er alle like betydningsfulle» og «utseende betyr ingenting» når det sies av den hippeste gutten i klassen fra en spotlightbelyst scene høyt hevet over de andre?

Sub Church, menigheten jeg har gått i siden like etter oppstarten i 1997, skulle være annerledesmenigheten. Vi var rockekirka, en trygg havn for alle som ikke kjente seg hjemme i «vanlige» menigheter. Vi var lei fokus på ytre staffasje, og mente alle tilløp til å kle seg opp til kirkebesøk var totalt unødvendig. Og vi snakket om hvor ille det var med «catwalken» som fant sted hver søndag i andre oslomenigheter – køen fram mot nattverden, da alle unge single måtte ta seg ekstra godt ut for mulige beilere. «Hallo, Gud bryr seg jo ikke om hvordan vi går kledd! Vi er bra nok akkurat som vi er!» Våre sorte filler og naglebelter var kirkeklær gode nok som noen. Men et par år etter oppstarten tok en i menigheten bladet fra munnen og fortalte at han aldri brukte så mye tid ved klesskapet som når han skulle på møte på Sub. Vi så kanskje ut som bustete busemenn, men sannheten var at det var alt annet enn tilfeldig hva vi slang på oss – hvert plagg og hver sveis kunne være nøye planlagt forut for turen til menigheten som ikke brydde seg om kirkeklær.

I dag ser jeg det åpenbare i at rockekulturen er akkurat like utseendefokusert som den mer mainstreame popkulturen, med plateutgivelser fulle av bandfoto, og konserter der både sceneklær og bevegelser kan være planlagt ned til minste detalj. De første årene i Sub Church spilte omtrent alle i band, og imagefokuset var naturligvis ikke noe vi la fra oss på kirketrappa. Skal vi klare å gjøre noe med det, må det sterkere lut til enn å bare repetere til det kjedsommelige at utseende betyr ingenting.

Fra et møte i Sub Church ca år 2000. (F.v.) Morten Holmqvist, Arve Paulsen og Stian K. Aarebrot. Foto: Privat.

Innpakning trumfer innhold

I Kunsten å forme livet – plastisk teologi skriver jeg om at vi blir det vi gjør, at våre vaner og uvaner, bevisste eller ei, former oss, på godt og vondt. Og det former langt mer enn verbale budskap. Vi tenker oss ikke frem til en ny måte å leve på. Vi lever oss frem til en ny måte å tenke på, skrev Henri Nouwen. Ikke minst gjelder dette for alt vi omgir oss med, som påvirker oss til å holde på som vi gjør, som igjen former oss. Det kan handle om sosialiseringsprosesser, det at vi påvirkes av de menneskene vi ser opp til og bruker tid med. Tidlig på nittitallet førte slike prosesser til at nesten en hel generasjon karismatiske predikantspirer til forveksling hørtes ut som en krysning av Åge Åleskjær og en svorsk Ulf Ekman, og det er ikke tilfeldig at mange presterstemmer ligner hverandre. Men påvirkning skjer også via arkitektur og interiør. Finnes det stoler setter vi oss, og vi setter oss gjerne slik stolene er plassert på forhånd. I noen rom senker vi stemmen i det vi kommer inn, fordi omgivelsene gir oss signaler om nettopp det. Sjansen for at vi kneler på en gudstjeneste er naturligvis større om det står en knelebenk foran oss enn om det ikke gjør det. Og av samme grunn er det mer effektivt å ha et synlig skrifterom enn å bare forkynne viktigheten av å bekjenne synd.

«Våre omgivelser er ikke bare beholdere, men er prosesser som endrer innholdet totalt», hevdet filosof og medieteoretiker Marshall McLuhan på 60–tallet.[1] McLuhan mente at det som påvirket oss mest ikke var innholdet i budskapet, men mediet som formidlet budkapet. «The medium is the message»[2] – Innpakningen er innholdet. Det mest åpenbare eksemplet for tiden er hvordan smarttelefoner, nettbrett og sosiale medier har endret vår adferd og etter hvert også våre meninger. Vi ser ikke lenger de samme nyhetene, og en lørdagskveld i hjemmet kan i verste enkelt gjennomføres hver og en for seg selv på hver sin skjerm. Og det bare skjedde.

Også i kirka fokuseres det mer på i innholdet enn innpakningen. Det vil si, vi tenker sjelden over de praktiske grepene vi tar når det kommer til innpakning, utover at de forhåpentligvis fører til mer fornøyde møtedeltagere på kort sikt og kirkevekst på lang sikt. Sjelden spør vi oss selv hvordan innpakningen, møteriggen, kan formidle det radikalt inkluderende kristne fellesskapet, at det ikke finnes forskjell på folk i Kristus, at Gud er på tronen og så videre. Rent praktisk er det ikke vanskelig å finne gode grunner til at mange lavkirkelige bevegelser valgte å flytte den musikalske ledelsen fra galleriet bak folket, til foran i salen, til alteorområdet, eller plattformen, som det gjerne ble kalt i frikirkeligheten. Nå sier vi bare «scenen». Men bærer ikke plasseringen av de musikalske lederne også med seg et budskap? For når tilbedelsesstunden ligner en konsert tror jeg vi ganske umerkelig vil påvirkes til å oppføre oss litt mer som om vi var publikum på konsert – hvem fester vi blikket på og tilber, Jesus eller bandets frontfigurer?

Det vi ikke ser har vi ikke godt av

En av kongstankene til den kristne filosofen James K.A. Smith er at fristelser ikke først og fremst handler om enkeltvalg, men om misdannelse som har fått holde på under radaren over tid – det å bli deformet av verdier i samfunnet som bryter med Guds rikes verdier, uten at vi legger merke til det.[3] I gudstjenestesammenheng tror jeg en slike «fristelser» handlet om at vi som kirke i flere tiår har blir formet av underholdningssamfunnet og konsumeringssamfunnet. «Hva fikk du ut av møtet t i dag? Var prekenen bra? Hva med musikken? Jeg tror jeg skal begynne å gå i den nyoppstarta menigheten. Det er så mye bra som skjer der. Med McLuhans «innpakningen er innholdet» i mente hjelper det lite å informere om at gudstjenesten ikke er underholdning når den ligner en allsangskonsert med en standup-preget Ted-talk i midten. Og hva med utseendefokus på timer foran speilet for å se bra nok ut til kveldsmøtet? Ordene fra scenen sier «du er verdifull akkurat som du er», «utseende betyr ingenting» og «i Guds øyne er vi alle like mye verdt» . Det jeg ser er en spotlight-belyst scene, der de kjekkeste gutta og de kuleste jentene står opphøyd over resten av menigheten. Jeg hører ikke hva dere sier for innpakningen roper så høyt.

Fjorårets film, Disco, malte et tidvis grelt bilde av popkultur-kristendommen som har fått prege store kristen-Norge de siste årene. Filmen er på ingen måte en nøytral dokumentarisk fremstilling av en hipp, karismatisk menighet, men dette utenfrablikket hjelper oss å se ting vi innafor sliter med å se, fordi vi er så godt vant. Til stadighet skrev og snakket McLuhan om vår tendens til bevisstløshet overfor det vi er aller mest vant med. «Vi vet ikke hvem som oppdaget vann, men vi er rimelig sikre på at det ikke var en fisk.»⁠[4] Og med det må jeg tilbake til min egen verden og min egen nummenhet. Vi i rockekirka Sub Church, som så alle andre menigheters skitne badevann, men ikke vårt eget. Rockekulturens utseendefokus var en blindsone i vårt miljø. Jeg har i det siste tenkt på Jesu ord om det å se flisen i den andres øye, men ikke oppdage bjelken ens eget. Kanskje ordene ikke handler så mye om pedantisk overvåkning av andre, men mer om at vi er så godt vant til bjelken at vi ikke legger merke til den? La den som ikke vil være kul kaste den første sten.

Av folket for folket

Så hva kan gjøre da, for å forme et gudstjenesteliv og et gudstjenesterom som ikke bare i ord, men også i innpakning signaliserer verdien i «hverandre» og oss alle som Kristi kropp, der alle betyr like mye? Første gang jeg ble bevisst et slik bevisst grep var på den kristne rockefestivalen Freakstock, som Jesus Freaks arrangerer, i 2006. På gudstjenesten, som ble holdt på den største konsertscena, i det lovsangsbandet begynte å spille, snudde alle festivaldeltagerne ryggen til bandet og begynte å lovsynge utover de langstrakte åkrene som omga festivalområdet, med bandet i ryggen. Jeg tror det var kort tid etter dette at vi i Sub Church bestemte oss for å flytte både forkynnere og lovsangere ned fra scenen. I tillegg gik vi fra å plassere stolene i rader til å sette dem som en hestesko, ja tidvis også som en sirkel rundt talerstol og band. Ja, det var trangt og upraktisk. Ja, det ble en vanskeligere jobb for lydteknikkeren, og ja, det var mang en taler som kjente seg ukomfortable med folk på alle kanter, ikke minst gjestetalerne. Men nå så alle hverandre i øynene, vi så fellesskapet, og vi var helt konkret på samme nivå. Og med McLuhans teser til grunn kan det også argumenteres for at tekst på storskjerm er bedre enn salmebøker. Ja, det kan være estetisk skjærende (men det trenger ikke være det om gode designere får jobben), men når vi fester blikket på samme sted fremfor i hver vår bok, former det oss i en mer kollektiv retning.

Ordet «liturgi» betyr direkte oversatt «folkets arbeid». Gudstjeneste er noe vi gjør sammen. Det er dugnad. Så aktiver folket! Opp og stå, ned på kne. Fremsi bekjennelser og bønner sammen. Vekselbe bønnene – call and respons – frem og tilbake mellom liturg og alle, eller mellom høyre og venstre side av rommet. Og alltid nattverd. Selv om jeg er luthersk prest har jeg med pinsevennbakgrunnen min aldri helt blitt helt dus med liturgiske klær, men jeg ser stadig mer verdien av dette, også som et grep mot et utseendefokus det nesten er umulig å kjempe mot i egen kraft. Filosofen og baptistpastoren Dallas Willard skrev at «de menneskene vi leder og snakker til, kommer til å glemme 99 prosent av det vi sier til dem. Men de vil aldri glemme hvordan vi var.»[5] Den påstanden står seg like godt oversatt til våre gudstjenester og gudstjenesterom. Folk vil glemme 99 prosent av alt som ble sagt fra talerstolen. Men de vil aldri glemme inntrykkene, det de var med på, praksisen, sangene, bønnen og bekjennelsen. Bare spør de ansatte på aldershjemmet.



[1] Understanding Media: The Extensions of Man (1964). Kapittel 4: The Gadget Lover.

[2] The Gutenberg Galaxy: The Making of Typographic Man (1962)

[3] You Are What You Love - kindle edt, loc 566

[4] Fra en forelesning på universitetet i Toronto i 1967 (Min oversettelse). https://quoteinvestigator.com/2013/12/23/water-fish/

[5] The Great Omission - kindle edt, loc 1833 (Min oversettelse)